Asia-Central cannabisfrø

Hvor disse plantene kommer fra

Ocuco Hindu Kush fjell løpe gjennom AfghaniStan, Pakistan, northern India og Tadsjikistan, og det var der disse stammene først tok form.

Folk har jobbet med cannabis i denne delen av verden i svært lang tid, det finnes bevis som peker tilbake mer enn fem tusen år.

Vill cannabis fantes allerede millioner av år før det, så Sentral-Asia har alltid vært hjemsted for disse plantene.

Høy valleog fjellsletter ga disse variantene sin karakter. Klimaet er kjøligere der oppe, luften er tørr, og somrene er korte. Planter tilpasset seg alt dette, og ble tøffe, kompakte, og rask til flower.

Over århundrer etablerte de seg i stabile former som kunne håndtere tøffe forhold uten mye styr.

Fra Sentral-Asia spredte cannabis seg overalt. Gamle handelsruter som Silkeveien fraktet frø vestover til Hellas og Roma, deretter videre til Afrika og til slutt Amerika.

På seksti- og syttitallet brakte reisende på Hippie Trail og soldater som kom tilbake fra Vietnam landrasefrø til Europa og USA.

Det var da vestlige oppdrettere fikk tak i den ekte varen og begynte å blande den inn i alt.

Hvordan disse stammene ser ut

Sentralasiatiske landraser er korte, Buskete indicaer med brede blader og tett avstand mellom grenene.

De er det motsatte av høye, elastiske sativaer. Afghan Kush, Hindu Kushog Mazar Jeg, Sharif, deler denne robuste konstruksjonen. Knoppene blir tette og klissete, fulle av harpiks.

Disse plantene flower raskere sammenlignet med tropiske typer, noe som gir mening når du bare har en kort fjellsommer å jobbe med.

De er bygget til takle kalde netter og tørr luft. Bønder i regionen har plukket de beste plantene i tusenvis av år, hovedsakelig for å lage charaer, det håndgnidde harpikskonsentratet.

All den seleksjonen over så mange generasjoner betyr at genetikken forblir konsistent. Dette er pålitelige planter som formerer seg ekte.

Tøffheten er reell. Disse variantene utviklet seg for å overleve på steder der de fleste planter ville slite. Denne motstandskraften er én av grunnene til at oppdrettere elsker å jobbe med dem, de gir styrke og stabilitet til hybrider.

Lukt og smak

Sentralasiatisk cannabis har en særegen jordaktig, hasjlukt som har blitt berømt verden over. Afghan Kush bringer treaktige noter med hint av sitrus og furu.

Hindu Kush lukter søtt, nesten som sandeltre. Pakistansk Kush, noen ganger called pakistanske Chitral Kush, har denne rare karamell-og-bær-greia på gang.

Så har vi Dasht-ørkenen fra Balochistan, som kaster ut ville dufter som diesel, pepper, nellik og noe som ligner på råtten løk. Høres rart ut, men det er en del av sjarmen.

Disse aromaene utviklet seg naturlig over århundrer, formet av lokalmiljøet og måten folk tradisjonelt jobbet med plantene på.

De er ikke som de lyse, sitronaktige, pepperaktige profiler du får fra tropiske sativaer. Sentralasiatiske sorter er tunge og komplekse, med den karakteristiske hasjlukten i sentrum.

Styrken ligger rundt 19–20 % THC for de fleste av disse landsortene. Det er moderat etter dagens standarder, men det er den virkelige, uendrede styrken disse plantene alltid har hatt.

Deres innflytelse på moderne stammer

Nesten alle moderne cannabissorter har i det minste en liten sentralasiatisk landrase i slektstreet sitt. Denne genetikken er byggesteinene foredlere brukte for å lage hybridene alle kjenner. Black Domina, Pineapple Express, OG Kush, GSC, de kan alle spores tilbake til disse fjellene på en eller annen måte.

OG Kush visstnok blander Northern California genetikk med thailandsk og Hindu KushGSC-blandinger OG Kush med Durban Poison, en sørafrikansk sativa.

Tilbake på sytti- og åttitallet reiste legendariske oppdrettere som Shantibaba, Nevil Schoenmakers og DJ Short verden rundt og samlet landracefrø før frøbanker i det hele tatt eksisterte.

De tok med seg sentralasiatisk genetikk hjem og brukte den til å lage klassikere som Amnesia, Dis, Northern Lights, Blueberry, Hvit enke, og Skunk. 

Disse stammene forandret alt. Sentralasiatiske landraser er blant de mest krysningsavlede på planeten. Bangi Haze blander CongoLese og nepalske landraser.

Congo kombinerer to CongoLese sativaer med pakistansk Chitral Kush. Listen fortsetter. Kryssing tok virkelig av på syttitallet, og det er rimelig å si at disse Afghan og pakistanske sorter sparket i gang hele den moderne hybridscenen.

Kultur og å holde den levende

Cannabis har vært en del av livet i Sentral-Asia i tusenvis av år. Folk brukte det i ritualer, seremonier og tradisjonell medisin. Regionen er kjent for sitt høye harpiksinnhold. flowere, som blir gnidd for hånd til charas eller presset til plastilin-hasj.

Det har vært hovedbruken i evigheter, og bønder valgte planter spesielt for harpiksproduksjon.

Noen stammer, som Chuy Valley cannabis fra Kasakhstan, antas å være gamle hybrider i seg selv, indisk og pakistansk genetikk som sannsynligvis kom gjennom Silkeveien. Historien går dypt her.

Men å finne rene landraser blir vanskeligere. Kommersielle dyrkere ønsket større avlinger og sterkere planter, så de krysset landraser med alt annet.

Naturlig krysspollinering med introduserte stammer gjorde også situasjonen grumsete. Myndigheter i steder som Kasakhstan har ødelagt vill cannabis i flere tiår, selv om disse anstrengelsene stort sett mislyktes. Presset er likevel der.

Rene, uendrede landraser fra sine opprinnelige regioner er sjeldne nå, og det gjør dem verdifulle.

Disse stammene er reservoarer av egenskaper som er veldig interessante for samlere, sykdomsresistens, Klimatilpasningsevne, alle slags ting. Det er viktig å ha dem i nærheten.